Intervjuet ble foretatt på Lesesenteret.
Inger Elin er 30 år gammel student ved UiS og tidligere bibliotekar.
Hun har skrevet en logg over et literacy-døgn. Der har hun logget alt hun gjør at literacy- eventer, privat og offentlig i løpet av et døgn.
Hun starter dagen hjemme med bruk av sosiale medier på telefonen. Dro så til biblioteket hvor hun letter etter litteratur. Til dette brukte hun søkebase, og utlånsautomat.
Deretter er det sjekking på telefon, og studieøkt med bøker, og datamaskinorganisering, avbrutt av sjekking på telefon, og videre studering i mange timer.
Hun forlot studiene til fordel for orientering om spill og sosiale medier, før ny studieøkt. Hele tiden avbrutt av telefonsjekking, og diskusjoner på sosiale medier.
Til kvelds ble det spilling og TV-episode, før dagen avsluttes med telefontasting.
Det ser ut til at bolkene i løpet av dagen hele tiden avbrytes av små telefonavbrudd. Det ser ikke ut til at dette er forstyrrende for konsentrasjon, det virker integrert. Studier, sosial oppdatering på apper, og spill fletter seg inn i hverandre.
Jeg intervjuet Inger Elin den 13.01 for å forhøre meg mer om hennes literacy-aktiviteter. Jeg fikk vite noe mer om hva de forskjellige aktivitetene innebærer, og hva de betyr for henne. Jeg var spesielt interessert i det som er mer fremmed for meg; den lidenskapelige spillinteressen, og den stadige aktiviteten på sosiale medier.
Hun er bevisst sin bruk av digitale verktøy, og fikk ingen overraskelser av sin egen loggføring. Hun har heller ikke problem med å disponere tiden mellom faglige, nyttige og mer lekende/sosiale aktiviteter.
Spillene er en sosial og intellektuell lek. På spørsmål fra meg mener hun at hun lærer noe av dem. Hun framstår som en svært aktiv og interessert og resultatbevisst student, så spill og sosiale medier ser ikke ut til å ha noen dårlig innflytelse på mer sammenhengende tenking. Kanskje er det motsatt?
Når hun snakker om spillene, så nevner hun mestring flere ganger. Det er altså noe hun anstrenger seg for, øver på, hengir seg til. Hun legger også vekt på de sosiale sidene ved spillene, og dette preger også deler av hennes bruk av apper på telefonen. Mange av kontaktene hun gjør der er knyttet til kontakt med andre for å bli bedre til å mestre spillene.
Hun sier at grunnmotivasjonen for å spille er at det er «gøy». Og det ser ut til å være gøy fordi det er vanskelig, hun må blant annet kjempe mot utålmodighet. Hun er også bevisst rollen dette har for tenking generelt, og nevner konkret strategisk tenking, og at dette er valg hun gjør. Hun beskriver spillet som et sted der hun kan velge spillestil, med enten vekt på underholdningselementet eller på mer overordna plan et metaperspektiv på hennes egen rolle og valg i spillet. Også det narrative i spillene er viktig, selv om de spillene hun spiller ikke er mest narrativt drevet.
Spillene er altså mestring, sosial aktivitet, underholdning, læring, metaperspektiv på egen rolle, glede over narrativ.
Inger Elin har også et bevisst forhold til læringens materielle sider, hun liker følelsen av å studere på papir, og med aktiv notering. Mine fordommer om spill og stadig bruk av sosiale medier som «pulveriserende» for tenking og studier stemmer ikke.
Hun har skrevet en logg over et literacy-døgn. Der har hun logget alt hun gjør at literacy- eventer, privat og offentlig i løpet av et døgn.
Hun starter dagen hjemme med bruk av sosiale medier på telefonen. Dro så til biblioteket hvor hun letter etter litteratur. Til dette brukte hun søkebase, og utlånsautomat.
Deretter er det sjekking på telefon, og studieøkt med bøker, og datamaskinorganisering, avbrutt av sjekking på telefon, og videre studering i mange timer.
Hun forlot studiene til fordel for orientering om spill og sosiale medier, før ny studieøkt. Hele tiden avbrutt av telefonsjekking, og diskusjoner på sosiale medier.
Til kvelds ble det spilling og TV-episode, før dagen avsluttes med telefontasting.
Det ser ut til at bolkene i løpet av dagen hele tiden avbrytes av små telefonavbrudd. Det ser ikke ut til at dette er forstyrrende for konsentrasjon, det virker integrert. Studier, sosial oppdatering på apper, og spill fletter seg inn i hverandre.
Jeg intervjuet Inger Elin den 13.01 for å forhøre meg mer om hennes literacy-aktiviteter. Jeg fikk vite noe mer om hva de forskjellige aktivitetene innebærer, og hva de betyr for henne. Jeg var spesielt interessert i det som er mer fremmed for meg; den lidenskapelige spillinteressen, og den stadige aktiviteten på sosiale medier.
Hun er bevisst sin bruk av digitale verktøy, og fikk ingen overraskelser av sin egen loggføring. Hun har heller ikke problem med å disponere tiden mellom faglige, nyttige og mer lekende/sosiale aktiviteter.
Spillene er en sosial og intellektuell lek. På spørsmål fra meg mener hun at hun lærer noe av dem. Hun framstår som en svært aktiv og interessert og resultatbevisst student, så spill og sosiale medier ser ikke ut til å ha noen dårlig innflytelse på mer sammenhengende tenking. Kanskje er det motsatt?
Når hun snakker om spillene, så nevner hun mestring flere ganger. Det er altså noe hun anstrenger seg for, øver på, hengir seg til. Hun legger også vekt på de sosiale sidene ved spillene, og dette preger også deler av hennes bruk av apper på telefonen. Mange av kontaktene hun gjør der er knyttet til kontakt med andre for å bli bedre til å mestre spillene.
Hun sier at grunnmotivasjonen for å spille er at det er «gøy». Og det ser ut til å være gøy fordi det er vanskelig, hun må blant annet kjempe mot utålmodighet. Hun er også bevisst rollen dette har for tenking generelt, og nevner konkret strategisk tenking, og at dette er valg hun gjør. Hun beskriver spillet som et sted der hun kan velge spillestil, med enten vekt på underholdningselementet eller på mer overordna plan et metaperspektiv på hennes egen rolle og valg i spillet. Også det narrative i spillene er viktig, selv om de spillene hun spiller ikke er mest narrativt drevet.
Spillene er altså mestring, sosial aktivitet, underholdning, læring, metaperspektiv på egen rolle, glede over narrativ.
Inger Elin har også et bevisst forhold til læringens materielle sider, hun liker følelsen av å studere på papir, og med aktiv notering. Mine fordommer om spill og stadig bruk av sosiale medier som «pulveriserende» for tenking og studier stemmer ikke.
Jeg spurte videre i intervjuet om bruken av sosiale medier mer spesifikt. Hun bruker dem, og hun bruker veldig mange av dem, til diskusjon av spill, til handlelister med samboer, til deling av sosiale små og store hendelser. Til deling av nyheter.
Den dagen hun har logget, har hun ikke uttalt seg om bruk av tradisjonelle nyhetsmedier som aviser, tidsskrift eller nyhetssendinger på radio eller TV.
På nærmere spørsmål fra meg om sammenhenger mellom læring og spill, reagerer hun med å ikke like spørsmålet mitt særlig godt. Jeg tolket det som at hun tror hun har hørt at jeg oppfatter spilling som mulig mindreverdig. Hun gir uttrykk for å ikke like en slik nyttetanke knyttet til spill. Hun runder av denn tråden med å understreke det lystbetonte med spillene, og ikke først og fremst deres lære-nytte. Dette underbygger hun med henvisning til teoretikere. Det viser igjen hennes bevisste metaperspektiv på det hun holder på med.
Men det at hun reagerer og ikke liker spørsmålet mitt så godt, kan tyde på at jeg ble en representant for noen som ser på spill som noe kulturelt mindreverdig, som hun ville ha seg frabedt, og argumenterte mot. Spillingens rikhet for henne gjorde at hun ikke godttok noen redusering av det til noe hun oppfattet som ren nyttetenking.
Kan dette være et tegn på endret status for spill? Eller var det at hun i mitt spørsmål hørte fordommer som kanskje hører min generasjon til (jeg er i hennes foreldregenerasjon).
Inger Elin tror selv at hun bruker sosiale media i mindre grad enn sine bekjente. Dette er en påstand jeg hører ofte rundt omkring, og jeg lurer på om slike påstander kan stemme. Eller er slike påstander en del av en innrømmelse over at de fleste tenker at sosiale medier virkelig tar for mye tid, men at de forsvarer det med å plassere seg under normalen når det gjelder tidsbruk? Betyr det at bruk av sosiale medier regnes som en guilty-pleasure? Og hvorfor? På grunn av tidsbruken, eller fordi det «bare» er noe sosialt småsnakk? Hvorfor har i så fall «det sosiale», bondingen, så tvilsom status? Fordi språkbruk bærer med seg en fordom om at det «egentlig» er informasjonsoverføring, nytte?
I sum, etter å ha lest literacy-loggen og gjort intervjuet, ser jeg annerledes på hva som etter mine begreper er stor bruk av sosiale medier. Selv blir jeg forstyrret av mine få kommunikasjonskanaler som e-post (2 stk), sms og telefon. For meg føles dette som fremmedelementer når jeg skal studere. Men for mitt intervjuobjekt så ser bruken av alle kanalene, 8-10 stykker, ut til å være helt integrert i hverdagen. Hun nevner ingenting om forstyrrelser, påminninger om ansvar for å svare/reagere eller lignende. Bare om nytte, glede, sosiale kontakter, utvikling av interesser, og styrking av faglighet.
Den dagen hun har logget, har hun ikke uttalt seg om bruk av tradisjonelle nyhetsmedier som aviser, tidsskrift eller nyhetssendinger på radio eller TV.
På nærmere spørsmål fra meg om sammenhenger mellom læring og spill, reagerer hun med å ikke like spørsmålet mitt særlig godt. Jeg tolket det som at hun tror hun har hørt at jeg oppfatter spilling som mulig mindreverdig. Hun gir uttrykk for å ikke like en slik nyttetanke knyttet til spill. Hun runder av denn tråden med å understreke det lystbetonte med spillene, og ikke først og fremst deres lære-nytte. Dette underbygger hun med henvisning til teoretikere. Det viser igjen hennes bevisste metaperspektiv på det hun holder på med.
Men det at hun reagerer og ikke liker spørsmålet mitt så godt, kan tyde på at jeg ble en representant for noen som ser på spill som noe kulturelt mindreverdig, som hun ville ha seg frabedt, og argumenterte mot. Spillingens rikhet for henne gjorde at hun ikke godttok noen redusering av det til noe hun oppfattet som ren nyttetenking.
Kan dette være et tegn på endret status for spill? Eller var det at hun i mitt spørsmål hørte fordommer som kanskje hører min generasjon til (jeg er i hennes foreldregenerasjon).
Inger Elin tror selv at hun bruker sosiale media i mindre grad enn sine bekjente. Dette er en påstand jeg hører ofte rundt omkring, og jeg lurer på om slike påstander kan stemme. Eller er slike påstander en del av en innrømmelse over at de fleste tenker at sosiale medier virkelig tar for mye tid, men at de forsvarer det med å plassere seg under normalen når det gjelder tidsbruk? Betyr det at bruk av sosiale medier regnes som en guilty-pleasure? Og hvorfor? På grunn av tidsbruken, eller fordi det «bare» er noe sosialt småsnakk? Hvorfor har i så fall «det sosiale», bondingen, så tvilsom status? Fordi språkbruk bærer med seg en fordom om at det «egentlig» er informasjonsoverføring, nytte?
I sum, etter å ha lest literacy-loggen og gjort intervjuet, ser jeg annerledes på hva som etter mine begreper er stor bruk av sosiale medier. Selv blir jeg forstyrret av mine få kommunikasjonskanaler som e-post (2 stk), sms og telefon. For meg føles dette som fremmedelementer når jeg skal studere. Men for mitt intervjuobjekt så ser bruken av alle kanalene, 8-10 stykker, ut til å være helt integrert i hverdagen. Hun nevner ingenting om forstyrrelser, påminninger om ansvar for å svare/reagere eller lignende. Bare om nytte, glede, sosiale kontakter, utvikling av interesser, og styrking av faglighet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar